Dagen STARTET ikke så bra, det er nemlig superglatt ute. Jeg kom meg helskinnet ned den bratte bakken vår, inn på bussen og ut av bussen. Til og med turen over veien og ned på parkeringsplassen ved barneparken gikk tålelig greit, jeg stavret meg avgårde som en åttiåring med gåstol. Men så var det den siste lille bakken da. Bratt og steinete og ingen mulighet til å gå ut på sidene. Men den var dekket av et tynt lag snø og så egentlig ikke spesielt glatt ut. Jeg satset på at alle de store steinene ville gi litt fotefeste, så da satte jeg utfor.
Megatabbe, det var såpeglatt! Jeg seilte nedover på slep etter vognen og farten akselererte for hver meter. Dette kom ikke til å gå bra! Slippe vognen kunne jeg jo heller ikke.
Det er fantastisk hvor mye man rekker å tenke på en brøkdel av et sekund. "Klumpen må ikke slå seg!" og "Hvilken kroppsdel er det best å lande på tro?" suste gjennom hodet mitt. Jeg valgte å slenge meg ned på siden og ble dradd etter vognen noen meter før den stoppet. Utsiden av leggen, låret og den ene hånden fikk juling, men ikke verre enn at jeg klarte å stable meg på beina igjen. Fikk meg et skrubbsår gjennom de tykke vottene, men utrolig nok var selve votten like hel. Klumpen klarte seg uten skader heldigvis.
Jeg var nok heldig, dette kunne ha gått mye verre. Tror brodder til vinterstøvlene mine blir neste investering.
Men så var det det vakre da. (Dere skal få slippe å se blåmerkene mine, hehe…) Det er nydelig sol ute, og jeg gikk opp på loftet for å ta bilder gjennom takvinduet. Så langt kom jeg ikke, for se på disse isrosene da:


Da jeg var liten hadde vi ettlags smårutete vinduer i huset, og om morgenene var det nydelige isroser på innsiden av stuevinduene. Husker at vi pustet på femøringer og brukte dem til å smelte små runde kikkhull mens mamma fyrte i ovnen. (Nå kan du gjette hvor gammel jeg er, hehe!)
Må bare legge inn ett bilde til:

Og her er endelig utsikten jeg skulle ta bilde av:


Nydelig sol og snø på fjelltoppene.
Ha en vakker dag du også! Og gå forsiktig. *auau*