livet er en vei du ikke trenger å gå alene, håper du ser det.
veien er fylt med smerte, sorg, latter og glede.
livets vei har så mange kryss at du garanter går feil en dag.
bare husk at når noen andre har gått feil, så ikke bær nag.
alle kan trå feil, selv jeg og du gjør det før eller siden.
den gang det skjer, husk all den fantastisk tiden.
ikke bruk tiden din på og se i bakken, være trist og lei.
det er så utrulig mange som er glad i deg.
Når man ser tilbake er livet som et lappeteppe av restegarn. Man bruker det man har og det man får, noe man kanskje egentlig ikke trodde ville passe sammen. Men alt finner sin plass i helheten. Det består av nøster i alle størrelser, i alle farger og kvaliteter. Du finner glatte, fine nøster som glir som silke over pinnene, noen som lugger og ikke vil, noen som er fulle av floker og knuter. Noen ender vil ikke la seg feste uansett hva man gjør. Og det kommer floker som ikke lar seg løse opp hvor mye man enn prøver. Da er det bare å klippe av tråden og starte på nytt med noe annet. Noen brudd toves lett sammen og blir usynlige, andre etterlater seg stygge hull. Noen ganger ryker man tråden i sinne, andre ganger klarer man å finne ut av flokene. Noen ganger er tråden tynn som sytråd, andre ganger tykk og sterk som hyssing.
Og hele tiden går pinnenet. Noen ganger strikkes det fast og hardt, andre ganger lett og luftig. Noen partier et tovet av svette og tårer, noen har flekker av blod. Noen ganger vil du bare kaste det, for det ble ikke slik du hadde tenkt. Men når du ser på det senere ser du skjønnheten og helheten. Bulkene, lappene som drar seg til den ene siden, ujevnhetene og småfeilene. Det smelter sammen til en helhet, det ER en helhet. Og du har skapt det. Du kunne ha valgt annerledes, helt sikkert. Men dette er deg og ditt lappeteppe, slik det ble fordi du valgte som du gjorde.
Sort for sorg og håpløshet, gult for solskinn, rødt for kjærlighet, hvitt for renhet, grønt for liv…. Alle fargene er der, alle nyansene og avskygningene. Den mykeste kasjmiren, bomullsgarnet med klumpene, ullgarnet som klødde. Det er de som gir liv, som skaper regnbuen. Din regnbue.
Det sorte, mørke og triste er det som får de andre fargene til å tre klarere fram, bakgrunnen de stråler mot. Så har det også sin plass og sin misjon.
Et slikt teppe bærer med seg mange minner. De beste er kanskje fra de timene som ble tilbrakt sammen med andre, i fellesskap og latter. Og noen er vonde, kanskje de ble til ved dengen til et stkt barn.
Da har vi fått egen knapp til Hobbykalenderen også. 
Mimounas Hobbyblogg 
