I dag har vi høstet plommer. De rakk nesten å bli modne, en to ukers Indian Summer gjorde underverker etter en heller traurig sommer. Men så kom regnet. Det bøttet ned, dag ut og dag inn. Lenge. Vi kikket på de halvmodne plommene og håpet.

I går kom solen tilbake på visitt, og det var tørt nok til at vi våget oss ned i frukthagen. Synet som møtte oss var deprimerende. Store mengder sprukken, halvråtten frukt, halvt om halvt på treet og på bakken. Vi måtte lete for å finne en og annen spiselig plomme innimellom. Trist, for det var MYE plommer i år.

Men i dag fant jeg ut at det var for gale å bare la dem henge der. Så nå har jeg og mamma plukket, sortert, skjært bort flekker og renset. Resultatet ble en liten skål med “spiseplommer” og en stor panne med “greie nok til sylting-plommer”. Mer enn halvparten av plommene var uspiselige, men alt tatt i betraktning er jeg fornøyd likevel. Vi fikk i alle fall litt ut av dem.

Plommesyltetøy var min barndoms pålegg. Vi hadde nesten aldri “kjøpesyltetøy”, det gikk i rips, stikkelsebær, solbær, litt blåbær og bringebær, og så plommene da. Mamma syltet bøtte etter bøtte etter bøtte hver eneste høst. For sånn gjorde man jo. Hjemmelaget var billigst, og frukt og bær var en ressurs man tok vare på. Høst betydde safting og sylting, og så ble alt båret ned i kjelleren der det stod kjølig til det skulle brukes. Nå er det vel knapt noen som gjør slik, bortsett kanskje for moro skyld. Jenten i kassen på KIWI så forvirret på meg da jeg spurte om hvor de hadde plassert Certoen. Hun ropte på en gutt som heller ikke ante hva det var. Til slutt fikk jeg tak i noen poser syltepulver på REMA1000. Jaja…

Safting og sylting var husmorsysler. Tungt og slitsomt mens det stod på, men kjekt å gjøre sammen likevel. Og kunnskapen, den man ikke kan lese seg til i kokebøkene, gikk i arv. Sånn laget mormor også syltetøy. Familiehistorier, tilhørighet… Det var i grunnen veldig kjekt. Vi satt i solveggen ute, skar bort flekker og ut plommestener mens praten gikk. Etterhvert kommer man inn i en rytme, kniven går av seg selv og tiden opphører. Og så er bøtten tom.

13 glass ble det til slutt, kokt i to omganger. Nå står de til avkjøling. Noen blir nok gitt bort, min barndoms hverdagspålegg har blitt eksklusiv vare.

Jeg fikk visst en ekstra souvenir fra syltetøykokingen: Hender og fingre så brune som om jeg hadde røykt rulletobakk i en mannsalder. – “Bruk hansker!” sa mamma. -“Jeg liker ikke gummihansker.” sa jeg. Og nå kan jeg angre, for verken såpe, neglebørste eller sitron tok brunfargen. Den må nok slites bort. En ny erfaring og mer kvinnekunnskap overbragt til en ny generasjon. Selv om denne generasjonens syltetøykoker nok var like overmoden som plommene, hehe.
Ha en god høstdag du også!