Edel Marie, som har bloggen Strikkespinn, holder på med et kunstprosjekt der hun skal spinne miniatyrplagg inn i garn. Du kan lese om det her: http://strikkespinn.wordpress.com/2010/05/05/frieri-til-strikkespinnleserne/

Jeg måtte jo bare bidra med noe –  det er et spennende prosjekt rent kunstnerisk, og så er det noe med å bruke opp garnrester som visst aldri slutter å appellere til meg. Gøy å se bittesmå nøster bli forvandlet til bittesmå plagg. :o)

Sokkene er strikket som vanlige ragger med hæl og tåfelling. Passe til Barbie vil jeg tro. Men hun får ikke disse. Nisseluen passer akkurat til Lillebamse.

Det ser jammen ut som om Lillebamse kunne tenke seg å beholde de sokkene. Jeg må nok strikke et par til ham også.

Fristen for å være med er utsatt til 15. august, så du rekker fortsatt å lage noe hvis du har lyst. http://strikkespinn.wordpress.com/2010/07/15/ny-frist-ved-deltakelse-i-kunstprosjekt/

Jeg tror jeg må strikke litt til…

Dette lille sjalet er veldig enkelt å strikke. Noe av det enkleste jeg har strikket på lenge faktisk. Samtidig synes jeg det er veldig søtt.

Mønsteret heter Little Shells og finnes som gratisoppskrift her: http://www.ravelry.com/patterns/library/little-shells

Jeg strikket det av et nøste pusete garn som har bodd på loftet i en kvart evighet. Ikke det helt perfekte valget, et glatt garn hadde nok framhevet skjellmønsteret bedre. Men igjen – jeg synes det ble søtt jeg.  :o)

Det var en god del garn igjen etter 6 mønsterrepetisjoner, så jeg strikket bare videre og tilpasset kantborden til sluttt. Ikke så vanskelig, og lykken er jo å bruke opp ALT garnet, ikke sant?  ;o)

Her har jeg nettopp felt av, klar for blokking. Jeg brukte pinne # 5, samme som i oppskriften.

Fargen er riktigst på utendørsbildene, litt sånn pudder-lyseblått.

Sjalet fikk navnet sitt fordi det ble til samme dag som Chelsea Clinton giftet seg. En begivenhet det var bortimot umulig å ikke få med seg. Skal ikke begi meg ut på å skrive noe om amerikansk overklasse, politikk og krig og fred og sånn. Men jeg kjenner at jeg blir rimelig provosert over hvordan pressen, også den norske, omtaler det hele. For alle bare MÅTTE få inn en negativ kommentar eller fem om brudens utseende. OK, Chelsea  stod nok ikke framst i køen da skjønnheten ble delt ut, men HALLO??? "Den stygge andungen ble endelig gift" var vel en av de mindre ufine kommentarene. Andre spekulerte i om dette virkelig var TRUE LOVE eller bare en allianse mellom to mektige familier. Og så trykker de de aller verste tannregulering-og-brusete-hår-bildene av bruden som de klarer å grave fram fra arkivet.

Man kan mene både det ene og det andre om Hillary & Bill, men gi nå stakkars jenten en sjanse da! Hun er vel ikke ansvarlig for det foreldrene gjør eller har gjort. Og tenk om fyren hun gifter seg med faktisk ser andre kvaliteter hos henne enn det rent kosmetiske? Bare det at hun IKKE har lagt seg under kniven sier vel litt. (Der fikk jeg plutselig et bilde av Tori Spelling på netthinnen, grøss!) Som kvinne MÅ man tydeligvis være vakker (med eller uten hjelp av plastisk kirurgi) for å kunne bli elsket og for å "fortjene" å ha et dyrt bryllup og en lekker designerbrudekjole. At man faktisk kan ha andre positive egenskaper og holdninger er visst ikke så nøye. Da er det enklere å være mann. For  fokuset er jo et helt annet hver gang herr Hentesveis Donald Trumph gifter seg med en ny fotomodell.

Før jeg roter meg for langt utpå til å ro i land med strikkepinner: Navnet på sjalet kom bare rekende på en fjøl det, hehe. Shell, sea…. Chelsea. Ikke verdens mest avanserte ordspill da. Men hadde ikke dette sjalet passet fint over den stroppeløse Vera Wang-kjolen hennes?

      

Jupp, det hadde det. Men hun får ikke mitt sjal, hun får strikke seg et selv.

Og da har visst fruen fått sagt det hun ville for i dag. Tilbake til studio strikkepinnene.