Litt tankespinn i dag:
Klumpen sliter med finskrift. Han nærer et dypt og inderlig hat mot den lille linjerte skriveboken som kommer hjem i skolesekken hver mandag, og det er krig for å få ham til å åpne den.
Læreren (og mammaen) maser om at han må jobbe med skriften. Klumpen går i vranglås og vil ikke. Når han MÅ er det unnagjort på noen minutter. Og ikke direkte vakkert.
Klumpen elsker å tegne. Han bruker timer hver dag i dyp konsentrasjon med fargeblyanter og masse detaljer.
Klumpen får masse skryt for tegningene sine. Det er kjekt, og han bruker enda mer tid på å få dem enda bedre.
En litt frustrert mamma lurer på hvorfor gutten som tegner de mest intrikate smådetaljer ikke klarer å skrive bokstaver så det går an å lese dem uten å være kodeknekker. (eller farmasøyt, hehe) Og jeg har hatt lange foredrag for ham om viktigheten av å øve på det man ikke kan. (Han er nok den eneste 7-åringen som vet at det trengs 10 000 timers øvelse i noe for å bli virkelig god.) Men bryr han seg? Og gjør det finskrift-leksen mer spiselig? Så absolutt ikke.
Men så begynner det å demre litt mens jeg sitter her med restegarnet mitt og gjør avanserte beregninger.
Jeg var sånn rimelig flink på skolen. Startet med en 6-er på første matteprøve på videregående, så gikk det jevnt nedover mot en 4-er. Og siden jeg er jente var det visst greit. Matte var kjedelig, og jeg var jo så flink i språk og praktiske fag. Dermed ble realfag valgt bort. I ettertid ser jeg at gutter som var dårligere enn meg valgte realfagslinjen og kom seg greit gjennom. Jaja, jeg synes fortsatt at matte er kjedelig, så forsåvidt angrer jeg ikke på valget jeg tok. Noe i hodet mitt slår seg av når det blir for mange X-er og Y-er og ukjente. Matte er nok ikke noe for meg nei.
I går satt jeg igjen med 28 gram garn etter å ha brukt 33 gram på et par pulsvarmere. På loftet fant jeg 12 gram av et bittelitt tykkere garn. Da kunne jeg jo fikse et nytt par med brune vrangborder. Det tok meg ikke lange stunden å regne ut at jeg måtte strikke 5 ekstra omganger før tommelkilen for å få brukt opp alt det flerfargete. Da hadde jeg også tatt med i beregningen at det nye garnethadde noen færre løpemeter.
Begge pulsvarmerne ble strikket samtidig. Og – yes! – utregningene mine stemte. Omtrent på centimeteren. Jeg fikk 3 gram igjen av det tykkeste garnet, men det var uunngåelig fordi pulsvarmerne ellers ville ha blitt for lange. Det viktigste var å bruke opp alt det fine håndfargete merinogarnet.
Strikkerelaterte ting, selv avanserte beregninger, tar jeg på strak arm uten å blunke. Det skjer veldig ofte at jeg sitter igjen med en liten trådstump akkurat langt nok til at jeg kan feste den. Noen ganger skyldes det nok flaks, og en sjelden gang ender jeg opp med et par cm for lite. Men selv om jeg aldri fikk dreisen på sansynlighetsregning (noe tenåringen er flink til å påpeke) stemmer det såpass ofte at det nok ikke BARE er tulfeldig. Jeg har visst utviklet mitt eget lille spesialområde innen avansert praktisk matematikk, hihi. Men ikke be meg om hjelp med matteleksen!
Så var det finskriftleksen da. Vi får jobbe litt med den også. Man vet aldri hva man kan få bruk for en dag! ;o)
Mimounas Hobbyblogg 