Noen som husker da Kool Aid-farging gikk som en farsott gjennom alle håndarbeidsforum? Det duftet herlig syntetisk på mange kjøkken, og resultatene ble både fargerike og morsomme. Fem minutter i micro’en, og du hadde garn i skikkelig herlige godterifarger, supplert med tilhørende duft. Og begge deler holdt! Lukten var omtrent umulig å vaske bort.
Siden disse saftposene er stappfulle av gufne syntetiske stoffer selges de ikke her på bjerget. Så alle som skulle på ferie over dammen shoppet det de var gode for. Nok til seg selv, til naboen, til søsteren til sjefen +++. Man tok opp bestillinger, byttet og solgte. Noen smaker viste seg å være fiasko, som sitronvarianten uten farge. Surt hvis det var den man hadde hamstret i store mengder. (Bokstavelig talt, hehe.)
Jeg brukte Kool Aid til å farge gulnet og flekkete ullundertøy. Spesielt de gul/oransje/røde fargetonene dekker mat- og tranflekker bortimot perfekt. Men så kom det nye diller, og de resterende posene ble gjemt og glemt. Helt til jeg satt og så på de nystrikkete pulsvarmerne mine. Hvite. Hmmm…

http://www.ravelry.com/projects/mimouna/leafy-cuffs
Etter noen timer der jeg stod på hodet i kasser, esker, poser og bokser fant jeg endelig Kool Aid’en.
– Åh, det er jo de posene som lå i det skrinet på loftet! kommenterte Klumpen da han så hva jeg kom med.
Tusen takk, den infoen kunne spart meg for mye arbeid. Og hvordan visste nå han det da?
Etter en lengre diskusjon om hvorfor JEG fikk farge garn med saftpulveret istedenfor at HAN fikk drikke det, bestemte jeg meg for at dette var et prosjekt det var greiest å gjennomføre uten tilskuere. Så da ble det utsatt til skoletiden neste dag. Jeg ville ha gradert farge, så jeg dyppet pulsvarmerne ned i fargebadet litt etter litt.
Jeg fant fram kameraet for å dokumentere, så da lar jeg heller bildene fortelle.

Kool Aid farger ANIMALSKE fibre/materialer. Dvs at fargen lett lar seg vaske bort fra bordplater, bomullsklær, kopper og kar. Men den sitter veldig godt fast på fingrene dine hvis du ikke bruker hansker. Du skal visst heller ikke bruke metall i kontakt med fargen.

Jeg løste opp en pakke i kokende vann. Hvor mye vann du bruker per pakke har ingenting å si, for når du er ferdig med prosessen er vannet helt klart igjen. Mener tommelfingerregelen var 2 pakker per 50 gram ull for sterk farge, halvparten for lysere farge. Pulsvarmerne mine veier 35 gram, og drue-fargen er veldig mørk.
http://www.ravelry.com/projects/mimouna/kool-aid-fun

Jeg la dem i bløt i lunkent vann mens jeg laget til saften. Deretter var planen å dyppe dem gradvis ned i fargen, slik at de ble graderte.

Plopp! sa det, og der mistet jeg begge nedi. Men jeg plukket dem opp igjen og hengte dem over kanten. Så var det inn i micro’en.

5 minutter til sammen, og jeg puttet dem gradvis lenger ned i skålen. Til slutt lå de helt under vann.

Etter endt prosess satt jeg igjen med helt klart vann som duftet syntetisk drue. Lurer på om smaken fortsatt var i vannet? Ikke så fristende å drikke noe man har kokt ull i, så akkurat det vet jeg fortsatt ikke. ;o)

Så var det bare å strekke dem i fasong og legge dem til tørk.

Fargen ble både gradert og litt melert. Lurte først på om garnet var en blanding, men jeg tror heller det skyldtes at pulsvarmerne ikke lå lenge nok i bløt før jeg farget dem. Det er en helt nydelig lillanyanse, mye finere enn på bildene. Så dette var gøy! Må prøve på flere Kool Aid-prosjekter!
Ha en fin kveld! :o)
































